En flott vinterdag går mot slutten – solen gir et gyllent preg over snøen
Vinterkulda biter i veggene på den gamle låven – som den har gjort så mange ganger før
Tiden har satt sine spor i den gamle låvens værbitte vegger. Den røde malingen flasser, treverket er sprukket og vinduene står tause og frostdekte mot den bitende vinterlufta. Snøen har lagt seg tungt over taket og klamrer seg fast til hver en krok, som om den ønsker å bevare bygningens historie et øyeblikk lenger.
Nede ved bakken har kulden lagt et tykt lag av is og snø over alt, skjult de gamle trappene og dempet lydene fra verden utenfor. Ingen fotspor, ingen tegn til liv – bare stillheten, den evige vinterstillheten som omfavner stedet med en kald, men vakker ro.
Låven har stått her i årtier, sett vintrene komme og gå, tålt stormene og den bitende frosten. Den vet at våren en dag vil vende tilbake, men akkurat nå står den urørlig, en trofast vokter av fortidens minner, kledd i vinterens hvite drakt.