En tidlig morgen, solen er på vei opp, speiler seg i Vesterelva i Fredrikstad

Tittel: En tidlig morgen, solen er på vei opp, speiler seg i Vesterelva i Fredrikstad
Det er et stille øyeblikk før byen våkner. Vesterelva ligger bred og dypblå, som et speil for himmelens gryende dag. Solen har så vidt begynt å vise sitt første lys ved horisonten, og kaster en forsiktig glød inn mellom konturene av moderne leilighetsbygg og de eldre pakkhusene med gavler som vender mot vannet.
Lysene i vinduene skimrer fortsatt, som stjerner som nøler med å slukne. På venstre side står de gamle sjøbodene tett i tett, badet i varme toner fra gatelyktene, mens den andre siden speiler byens nyere ansikt – høye bygg i stål og glass, stilrene og urbane, men myke i morgenlyset.
Mellom breddene strømmer elva stille – mørk i dypet, men kledd i blått og sølv i overflaten. En liten gruppe ender dupper fredelig i vannet, som levende penselstrøk på et blankt lerret. Langt borte skimtes kirketårnet, og luften er mettet med stillhet, som om hele byen holder pusten før den første kaffekoppen og dagens første trinn.
Dette er Fredrikstad ved daggry – en by som speiler både det den har vært og det den er i ferd med å bli, i en elv som alltid renner – og alltid husker.