Stien slanger seg mellom husene på vei mot Kirken på Røros

En smal, værbitt sti slynger seg stille mellom de gamle tømmerveggene – som om den bærer med seg århundrer av steg, historier og hverdagsliv. De mørke trehusene står tett, nesten som om de vokter veien videre, og den gamle tømmerstrukturen vitner om håndverk og slit fra en annen tid.
Den varme høstgule bjørka stråler opp som et bål av farge i landskapet, og dens løv danser langs stien som små glimt av sol. Gjennom åpningen i bebyggelsen, bak de rustikke veggene og den lave steinmuren, stiger kirketårnet opp – som en stille påminnelse om Røros’ historiske sjel og sentrum.
Alt ligger i et mildt, gyllent lys som smyger seg inn mellom trær og vegger, og gir scenen en nesten drømmende ro. Dette er Røros slik det føles – et levende museum av tømmer, tradisjon og tid, hvor selv en enkel sti blir en invitasjon inn i historien.