Sporet snor seg frem i det mørke isødet, bak fjellene i horisonten lurer sola

Sporet snor seg frem i det mørke isødet – bak fjellene i horisonten lurer sola, det er isende kaldt, 40 kuldegrader
I et uendelig hvitt landskap strekker et ensomt spor seg mykt gjennom den frosne stillheten, som en usynlig hånd som har tegnet sin vei over isødet. Snøen ligger uberørt rundt det, iskald og krystallskarp, der hvert snøfnugg er frosset i tiden.
Fjellene i horisonten hviler under en pastellfarget himmel, der mørketidens glødende lys skimrer som en skjør illusjon av varme. Solen lurer bak åsene, men den stiger aldri helt opp – den etterlater kun sitt svake rosa og lilla skjær over isen, en siste hilsen før natten igjen tar over.
Kulden er absolutt. 40 kuldegrader presser stillheten dypere, gjør luften skarp og klar, som om verden har holdt pusten. Sporet i snøen er det eneste tegnet på bevegelse, et stille vitne om noen som har passert – kanskje på vei mot fjellene, kanskje på vei hjem.
I dette øde vinterlandskapet er alt tidløst. Bare sporet forteller en historie, før vinden visker det ut og etterlater vidda like urørt som før.