Solnedgangen på Glufsa Kråkerøy speiler seg i sjøen

Tittel: Solnedgangen på Glufsa, Kråkerøy speiler seg i sjøen
I det øyeblikket dagen bøyer seg for kvelden, åpenbarer Glufsa på Kråkerøy et landskap formet av tid, hav og lys. De slitte svabergene, runde som gamle rygger, bærer arr og linjer risset inn av vær og vind – og ligger nå stille, badet i det gyldne skinnet fra en himmel som gløder i gult, oransje og blått.
Solnedgangen speiler seg i den stille sjøen som et flammende speil, der vann og himmel forenes i en illusjon av flytende gull. Skyene strekker seg som penselstrøk over horisonten, og mørket smyger seg inn bakfra – men lar fargene stråle i siste sekund. Hver liten pytt i berget fanger et glimt av denne magien, som små verdener i seg selv.
Landskapet er øde og levende på samme tid. En ro som er dypere enn stillhet hviler over steinene, og et evig pust fra havet merkes i lyset, i overflaten, i horisonten som venter. Dette er ikke bare et syn – det er en følelse. Av naturens kraft, av tidens ro, og av solens avskjed, speilet i havet ved Kråkerøys kant.