Seilskutene på Isegran skinner om kapp i solen og dens reflekser i vannet

Under en blå vårhimmel ligger de stolte seilskutene ved kaia, deres skrog og master speiler seg i det glitrende vannet som omfavner den. Den grønne og hvite malingen lyser opp mot de brune treverkene, en fargepalett av sjøens historie og håndverkets stolthet.
Langs bryggen hviler mindre trebåter, deres seil nedpakket, som om de lytter til vinden som rasler gjennom riggene. De røde sjøbodene på påler strekker seg ut i vannet, reflektert i en krusende overflate som danser i solens skiftende lys.
Bak skutene ruver mastene som slanke fingre mot himmelen, et vitnesbyrd om seilasens eventyr og havets frihet. Skyene driver sakte forbi, speilet i den rolige elven som speiler historiens vugge her på Isegran – et sted hvor skip en gang satte seil mot ukjente horisonter.
Nå hviler de her, skutene som har krysset bølger og vinder, og lar solen male den i gull.