Gjennom porten mot vest skinner kveldssolen inn og man ser Isegran

Den gamle steinporten står som en portal mellom fortid og nåtid, en åpning mot havet, lyset og historiene som har passert gjennom dens buede inngang. Solnedgangens siste varme strøk gløder langs de slitte murveggene, fremhever hver sprekk, hver skygge, hver tidens signatur meislet inn i steinen.
Gjennom buen åpner landskapet seg – der ute venter Isegran, stille og tidløs, badet i det myke kveldslyset. Det blå vannet skvulper forsiktig mot land, som en uendelig hvisking om skip som en gang seilte forbi, soldater som holdt vakt, og eventyrere som drømte om horisonten.
Et enslig ankert, vippet på skrå, peker mot fortiden – et ekko av forsvar og krig, nå hvilende som en påminnelse om en svunnen tid. Gresset utenfor porten er grønt og frodig, en myk kontrast til de harde steinene, mens vinden bærer med seg duften av sjø og historie.
Lyset sveiper sakte over brosteinene, trekker seg tilbake med solen, og lar stillheten overta. Gjennom porten mot vest åpenbarer fortid og fremtid seg samtidig – et øyeblikk der historie møter evighet.