Gjennom den buede steinporten åpenbarer det seg en bro, en vei ut av fortidens favntak og inn i lyset fra moderne gatelykter. Brosteinene under føttene mine er ujevne, blankpolert av utallige skritt, av soldater, kjøpmenn, kvinner med kurver fulle av varer, barn som løp, og hester som tråkket tungt gjennom historiens mange kapitler.
Disse steinene har vært vitner til Fredrikstads sjel, fra beleiringer til fredstid, fra oppgangstider til prøvelser. De har kjent vekten av rustne sverd og glade feiringer, tårenes sorg og hjertenes håp. Og likevel, i all denne tiden, var det én mann som aldri fikk gå over dem – Kong Fredrik II, han som festningen er oppkalt etter, men som ironisk nok aldri fikk sette sin fot her.
Nå hviler natten over dette eldgamle stedet, og det gylne lyset fra gatelyktene kaster varme refleksjoner på de slitte brosteinene. Porten står åpen, og utenfor, over broen, venter et annet Fredrikstad – et byliv i stadig forandring, en fremtid bygget på denne mektige historien. Men brosteinene? De vil alltid huske, alltid hviske sine historier til dem som tar seg tid til å lytte.