Kloumansjøen hviler i vinterens rolige favntak, halvveis dekket av is, halvveis speilende himmelens magiske fargepalett. Solnedgangen maler skyene i varme nyanser av kobber og rosenrødt, et øyeblikk av stillhet før natten tar over. Trærne står tause, dekket av frost, mens deres speilbilde danser forsiktig i det åpne vannet. Iskantene snor seg som en skjør grense mellom det frosne og det flytende, mellom drøm og virkelighet. To snøbelagte stolper stikker opp fra isen, som ensomme voktere av vinterens hemmeligheter. Alt er stille, bortsett fra naturens egen visken – et pust av tidløs skjønnhet