Kontraster på Vestrahorn Island

Her står jeg midt i det mystiske landskapet, sjøen hadde trukket seg tilbake og skapt noe eiendommelig her blant fjellene på Island
Under en tung himmel som speiler det rå og urørte landskapet, står en enslig skikkelse i en knalloransje jakke, en kontrast mot den mørke, vulkanske sanden. Rundt vedkommende bølger landskapet i et mønster av svarte sanddyner, strødd med spredte gresstuster, som om naturen selv har formet en gammel, glemt verden.
De dramatiske fjellene i bakgrunnen reiser seg med en ru majestet, deres nakne steinflater skåret ut av tidens tann og evige vinder. Havet hviler i horisonten, stille, som en evig vokter av dette surrealistiske riket.
Det er en følelse av tidløshet her, en stillhet som bare avbrytes av vinden som danser over sanden. En følelse av å være alene, men likevel omsluttet av noe større enn seg selv – en uendelighet av natur, formet av jordas krefter.
Stegene bak meg viskes sakte ut av vinden, som om stedet nekter å huske at jeg var her. Og kanskje er det nettopp slik det skal være – et landskap så mystisk, så uendelig, at ingen fotspor kan fange dets sanne essens.