Her har vi de vakre, sagnomsuste Vestland, svingende mellom steile fjell så langt øyet kan se en herlig januardag
Tunge skyer henger lavt over de mektige fjellsidene, som bærer sitt vinterslør av snø og frost. Sognefjorden strekker seg ut som en dyp, blå fløyel, der den slynger seg mellom fjellene, formet av tidens iskalde hånd. Vannet er stille, et speil for de mektige fjellveggene som reiser seg med en tidløs ro, som om de vokter landskapet mot evigheten.
Langs fjorden ligger små hus med gresskledde tak, stille vitner til generasjoner som har levd i samspill med naturens mektige krefter. Veien snor seg som en bånd gjennom landskapet, en forbindelse mellom fortid og nåtid, mellom menneske og fjord.
Lys og skygge leker over landskapet, og et hint av vinterens kulde hviler over jorden, men i horisonten skimtes fjordens uendelige løfte – den fortsetter, bortenfor det synlige, inn i en verden av dype daler, skjulte viker og ufortalte historier.