Stillheten hviler tungt over festningen, der den gamle steinmuren omslutter et vinterkledd landskap. Snøen ligger som et mykt teppe over bakken, brutt av spor som vitner om liv som har passert gjennom porten. Over himmelen svever en kald, blå tone, mens den svake gløden fra vinterens sollys skaper et varmt gyllent skjær mot murene.
Den åpne porten står som en innbydende portal, en bro mellom lys og skygge. Det varme lyset flommer ut over den snøkledde bakken, som en vei mellom fortid og nåtid, mellom nattens mørke og dagens siste pust.
De nakne grenene på det eldgamle treet strekker seg ut over muren, forvridd og knudrete, som om de vokter inngangen med sine lange fingrer. Deres skygger tegner mønstre i snøen, et dansende spill av lys og mørke som vitner om tidens gang.
Dette er en kveld hvor stillheten er like mektig som historien innenfor murene. Lyset skinner, vinteren holder sitt grep, og festningen står urokkelig, en vokter av tiden og minnene den bærer.