En fastfrosset båt ligger med baugen opp av isen idet sola går ned
Den gamle trebåten hviler fastfrosset i vinterens iskalde favn, som en glemt vandrer fanget mellom tid og evighet. Et lag av rim klamrer seg til plankene, glitrende som tusen små diamanter i det bleke lyset fra den synkende solen. Snøen har lagt seg som et mykt teppe rundt baugen, skjult det som en gang var bevegelse, nå forvandlet til stillhet.
Himmelen er en akvarell av varme og kulde , dyp blå som sakte gir etter for solnedgangens rosa glød, mens de første stjernene titter frem i det fjerne. Månen hviler høyt, halvt skjult bak et slør av iskalde skyer, og kaster et blekt skjær over det snøkledde landskapet.
Bak båten strekker mørkegrønne grantrær seg mot himmelen, deres greiner tunge av vinterens pust. Frosne fotspor forsvinner i det fjerne, en enslig reise gjennom snøen, kanskje en påminnelse om at denne båten en gang bar noen over åpne vann.
Nå ligger den her, frosset i tid, i en verden som hviler i vinterens stillhet er et symbol på øyeblikkets skjørhet og naturens uendelige ro.