Den gamle vakttunnellen slipper solen inn . Man bruker den med ærefrykt

Den gamle vakttunnellen slipper solen inn. Man bruker den med ærefrykt den dag i dag.
Dype skygger hviler i tunnelens hvelvede stein, mens solens gylne fingre sniker seg inn gjennom åpningen og maler lysstriper på det ru gulvet. Hver stein, nøye plassert for hundrevis av år siden, bærer historiens pust—en tid da vakter trådte varsomt gjennom denne passasjen, deres blikk skarpt, deres plikt urokkelig.
Lys og mørke leker i en evig dans langs de eldgamle veggene. De er dekket av spor etter tidens gang, slitasjen fra utallige fottrinn, kanskje fra soldater, budbringere eller reisende som søkte trygghet innenfor festningens beskyttende mur. Her, i dette trange rommet mellom fortid og nåtid, hører man nesten ekkoet av fjerne stemmer, lavmælte ordrer, lyden av sko mot stein.
Selv i dag, når man går gjennom tunnelen, kan man føle ærefrykten den bærer med seg. Den er mer enn en vei, mer enn en konstruksjon av stein og mørtel—den er et vitne til historien, en portal mellom epoker, der solen fortsatt finner sin vei inn, akkurat som den alltid har gjort.