Der sto han ,nyskjerrig som han var , blank og flott i pelsen

Der sto han, nysgjerrig som han var, blank og flott i pelsen, stirret på meg med uredde øyne
Lyset fra den lave solen maler reven i varme, brennende nyanser av kobber og gull, mens han står urørlig på den frostkledde bakken. Ørene er spisset, halen ruver som en kongelig kappe, og de mørke øynene møter mitt blikk – ikke unnvikende, men heller undrende, nysgjerrige.
Den barske naturen rundt ham, med visne gresstuster og skogbryn i det fjerne, gjør ham til en levende skulptur i et eventyrlandskap. Pelsen er tykk og blank, et kunstverk av naturens egen pensel, og hver vibrerende muskel vitner om et dyr i full harmoni med sitt element.
Det er et øyeblikk av ren forståelse – han vurderer meg, som jeg vurderer ham. En taus kommunikasjon mellom menneske og villdyr, en erkjennelse av nærvær i en verden der han er hersker, og jeg bare en forbipasserende. Så, med en nesten umerkelig bevegelse, slipper han meg fra sitt blikk, som om han har bestemt seg for at jeg ikke er noen trussel.
Vinden rusker forsiktig i pelsen hans før han tar et lydløst skritt videre, smelter inn i landskapet, og forsvinner – like mystisk som han dukket opp.