Sølvtreet ved solens avskjed
På bredden av et stille vann står et tre, ikke av ved og blader, men av skinnende metall – et speilbilde av naturens undere fanget i kald eleganse. Grenene strekker seg mot himmelen, som om de lengter etter dagens siste lysstråler, mens solnedgangen maler horisonten i et gyllent og purpurrødt crescendo.
Himmelen, et lerret av myke skyer, reflekteres i treets polerte overflate, hvor virkelighet og drøm smelter sammen. I det buede metallet skimtes omgivelsene, fjellene og det slumrende vannet, som om treet bærer landskapet i sitt hjerte.
Ved treets fot gror ikke røtter, men en glinsende gren slynger seg mot bakken, der en skulptur av en hvilende figur smelter inn i den metalliske verdenen. En symbiose av kunst og natur, hvor grenser mellom det organiske og det skapte opphører.
Notoddens sol synker langsomt, og i dens siste glød danser lyset i sølvets flater – en påminnelse om at selv det mest uventede kan være vakkert, tidløst, uendelig.