Det røde huset ved Væleren
Mellom to eldgamle trestammer åpner landskapet seg som et maleri – en portal til et sted hvor tiden beveger seg saktere. Det røde huset hviler på en liten høyde, badet i det siste lyset fra en himmel som maler horisonten i nyanser av gull, oransje og blått.
Takets mosekledde flater bærer historier om vintre som har blåst gjennom skogen og somre hvor solens varme har trukket gjennom treverket. De hvite vinduskarmene speiler en rolig innsjø, som strekker seg ut i bakgrunnen, hvor fjellene møter vannet i en uforstyrret harmoni.
Foran huset speiler en liten dam himmelen, et mørkt glass der skyene driver sakte forbi, bundet til jorden men samtidig en del av evigheten. En båt hviler på bredden, kanskje etter en dag på vannet, kanskje bare en drøm om en kommende seilas.
Stillheten her er dyp, kun brutt av en svak bris gjennom trekronene. Dette er et sted hvor sjelen finner hvile, hvor naturen og mennesket eksisterer side om side, tidløst og vakkert.