De bare dro! – Det gamle vinduet er preget av tidens tann
 
Bak det værbitte treverket og de sprukne rutene hviler et stille ekko av liv som en gang var. Gardinene, fillete og falmede, henger som skjøre minner i glasset, mens rusten på hengslene forteller om år med stillstand. Gjennom vinduet skimtes rester av et hjem – en stol, noen klær, et snev av rødt – spor etter mennesker som plutselig forlot stedet og aldri vendte tilbake. Vinduet er som et øye inn i fortiden, en dør til ufortalte historier. Her møter vi ikke bare forfallet, men også en stille lengsel – en påminnelse om at steder husker, selv når menneskene har gått.