Den gamle koja står ,plaget av tidens tann , De bare dro.

Den gamle tømmerkoja står ensom i det høye gresset, lutende mot jorden som en aldrende vokter av minner fra en annen tid. Veggene, en gang stolte og solide, er nå sprukne og grå, fortært av vær og vind, som om selve skogen sakte forsøker å ta den tilbake.
Vinduet, delvis knust og gapende tomt, stirrer ut mot engen med et blikk av forlatthet. Døren henger på gløtt, et stille ekko av stemmer som en gang fylte rommet med liv. Her var det varme, latter, hender som jobbet, trær som ble felt, og netter med hviskende vind gjennom sprekkene i tømmeret.
Men nå er det kun stillheten som bor her. Gresset vokser vilt rundt de skjeve veggene, og trærne hvisker historier til den forlatte strukturen. De dro. Ingen fotspor tilbake, ingen hender til å rette opp veggene, ingen ild til å varme de kalde stokkene.
Men koja står fortsatt – plaget av tidens tann, men likevel motstandsdyktig. En siste rest av det som en gang var, en hemmelighet bevart av naturen selv.