Kvelden slipper taket, og en ny dag gryr over Fredrikstad, der Vesterelva ligger som et speil, reflekterende både nattens siste lys og morgenens første glød. Himmelen brer seg ut i en symfoni av farger – dype blåtoner smelter over i brennende oransje, og byens silhuett tegner seg skarpt mot denne himmelske lerretet.
Langs elvebredden våkner byen sakte til liv. Bygningenes vinduer glitrer som gull mot det stille vannet, og gatelysene kaster lange refleksjoner i elven, som om de ønsker natten et siste farvel. En seilbåt hviler ved kaia, dens mast strukket mot det gryende lyset, som en stille betrakter av solens tilbakekomst.
Over det hele henger greinene fra et tre, delikate og nakne, som penselstrøk som rammer inn øyeblikket. De svevende grenene speiler elvens bevegelser – en umerkelig dans mellom himmel og vann, mellom by og natur.
Fredrikstad, badet i dette magiske lyset, blir en by av drømmer, der nattens ro og dagens løfter møtes i en skjør, men fantastisk balanse.