Pikesten fyr ser på solnedgangen og venter på sin tur
Himmelen brenner i dype toner av oransje og rødglødende ild, som om solen setter sitt siste preg før den forsvinner bak horisonten. Skyene, maltrukne av kveldens siste lys, driver sakte mot mørket, mens havet speiler gløden i sine rolige, men kraftfulle bevegelser.
Pikesten fyr står urokkelig på sin klippe, en ensom vokter av kysten, badet i det siste gylne lyset fra dagen som ebber ut. Dens hvite fasade bærer preg av vær og vind, men lyset i toppen har ennå ikke våknet. Den venter. Venter på nattens mørke, på å kaste sin stråle ut i det endeløse havet, på å gi trygghet til de som ferdes i mørket.
Under fyret ligger steinene, gamle og slitte av tidevannet som har kysset dem i evigheter. De er mørke silhuetter mot det brennende lyset, kontraster i en scene hvor både dag og natt møtes for et øyeblikk i perfeksjon.
Dette er øyeblikket før nattens stillhet senker seg – der solen trekker seg tilbake, og Pikesten fyr tar sin plass som kystens vokter.