Gjennom den slitte steinporten åpner historien seg, som en tidløs fortelling skrevet i mur og brostein. Portalen, med sine værbitte buer og rustne bolter, har sett generasjoner av soldater, handelsmenn og reisende passere. Dens falmede farger og avskallede murpuss vitner om århundrer med vær, vind og menneskelige hender som har berørt den.
Solen kaster sitt gyldne skjær gjennom åpningen, maler kasernene i et varmt lys og leder blikket innover, mot hjertet av festningen. De gamle bygningene står der, stolte og tidløse, med sine røde teglsteinstak og hvite vinduer som skuer ut over brosteinsbelagte stier.
Stien som slynger seg fra porten, bærer fotspor fra en fjern fortid – en vei som har ført mange gjennom denne åpningen, fra travle soldatliv til stille kvelder med blikket vendt mot havet.
Utenfor porten ligger fjorden, dens bølger en gang fylt av skip og seil, mens innenfor ligger festningens beskyttende armer, et sted hvor historie og nåtid møtes i evig balanse. Den gamle porten står fortsatt som en vokter, en påminnelse om fortidens styrke og historiens uendelige strøm.