Det er svarte natta, vi runder hjørnet, så dukker Fredrikstad broa opp
Natten ligger tung og stille over byen, et mørkt teppe trukket over landskapet. Gatene er tomme, luften er skarp, og lyset fra de spredte gatelyktene kaster lange, ensomme skygger over bakken. Vi runder hjørnet, og der, som en gigantisk portal mellom himmel og jord, reiser Fredrikstad broa seg i nattemørket.
Dens stålkonstruksjon skjærer seg ut mot nattehimmelen, opplyst av et dempet skinn fra de spredte lysene som speiles i vannet under. Refleksjonene danner lange, vibrerende striper på den blanke elveoverflaten, som om broen har et ekko i det dype, svarte vannet.
På den ene siden skimtes byen, hus og gatelykter som små lysglimt i mørket, mens broen står som et ensomt vitne til nattens stillhet. En lett bris stryker over elva, og en svak summing av trafikk kan høres i det fjerne  et tegn på at byen aldri helt sover.
Dette er et øyeblikk av kontraster av lys mot mørke, stillhet mot bevegelse, byens puls mot nattens dype ro. Fredrikstad broa står der, som alltid, som en bro mellom tid og rom, mellom natten som er og morgenen som venter.