Det er natt, byen sover, det knirker i snøen der jeg går langs Vesterelva som lyses opp av lysene fra hus og hjem i Fredrikstad
Natten har lagt sitt kalde slør over Fredrikstad. Stillheten hviler tungt over byen, kun avbrutt av mine egne skritt som synker ned i den ferske snøen. Det knirker svakt for hvert steg, en lyd som blander seg med den fjerne summingen av elven som flyter stille forbi.
Langs Vesterelvas bredder speiler lysene seg i det svarte vannet, små dansende refleksjoner av liv innenfor varme vegger. Husene ligger som sovende skygger, deres vinduer glødende som lune fyrtårn i vintermørket. En måne, halvt skjult bak et tynt skylag, kaster sitt sølvbleke lys over den tomme bryggen, hvor plankene er drysset med frost og fotsporene mine tegner seg som ensomme minner i natten.
På andre siden av elven reiser moderne bygg seg mot himmelen, glassfasader som fanger opp nattens lys og sender dem ut i det mørke. Broen i det fjerne lyser opp som en portal til en annen side av byen, en bro mellom det gamle og det nye, mellom fortid og fremtid.
Byen hviler, men elven lever. Den har sett mange netter som denne, har båret med seg historier fra generasjon til generasjon. Og der jeg går, alene i natten, kjenner jeg at også jeg blir en del av den, en skygge i vintermørket, en vandrer langs elven som aldri sover.