Et hvitmalt vindu, med røde blomster og luftige gardiner viser oss inn i stuen til dikteren Petter Dass på Alstahaug Gård i Nordland fylke
Vinduet står der, tidløst og slitt av århundrer med vær og vind. Hvitmalingen er sprukken, rammene vitner om hender som har åpnet og lukket dem gjennom generasjoner. Men bak glasset, innenfor denne rammen av historie, ligger en annen verden – en verden av varme, av levd liv, av diktningens ånd som fortsatt hvisker i luften.
De røde pelargoniene i leirkrukker hviler på vinduskarmen som små flammende farger i kontrast til den hvite blondegardinen som beveger seg forsiktig i et usynlig drag. De speiler seg i ruten, sammen med det grønne landskapet utenfor – en fusjon av inne og ute, av kultur og natur, av fortid og nåtid.
Gjennom glasset skimter vi inn i dikterens rom. Der inne hviler en enkel ro, en stille atmosfære der ord en gang ble født, der tanker tok form, der Nordlands naturskildringer og menneskets kamp med havet ble fanget i skrift. Vinduet er et skille, men også en portal – en åpning mellom oss og en tid da ordene var mektigere enn sverdet, da en dikters stemme kunne gi evig liv til en kyst og et folk.
Alstahaug Gård står fortsatt, tung av historie, med dette lille vinduet som en påminnelse om at dikteren aldri helt forlot rommet. Han lever videre, i vinden som stryker mot treverket, i lyset som faller inn over gulvet, og i refleksjonene i de gamle glassrutene.